Nordre gate 20-24 Oslo

Nr. 20–24 utgjør litt mer enn en tredjedel av kvartalets fasade mot Nordre gate, og hele den høye første etasjen mot gaten i nybygget er viet publikumsorienterte funksjoner – en restaurant og en kombinert kaffebar og klesbutikk. De har store dører og vinduer mot gaten, og det føles som om disse rommene utstråler en varme som myker opp hele gaterommet. Den ene halvdelen av første etasje har integrerte sittebenker mot fortauet. Den andre er litt inntrukket, slik at det dannes en åpen søylegang mot gaten som er tenkt befolket med uteservering om sommeren. Dette gir gaten et velkomment pusterom, og er fint tenkt av arkitektene. 

En brunsvart kontrast. 

Med unntak av balkong­rekkverkene i glass, er fasaden ut mot gaten i svartbrent tre, behandlet etter den gamle japanske teknikken Shou Sugi Ban, hvor brenning driver harpiksen ut til overflaten og gir et produkt med lang levetid. Svenneby Sag, som har levert kledningen, begynte å eksperimentere med dette for noen år siden, som et miljøvennlig alternativ til svartmalt eller beiset trekledning. De har utviklet gode produksjonsmetoder, som snart blir gjenstand for et forskningsprosjekt i regi av bl.a. Norsk Treteknisk Institutt. Materialet er kortreist, vedlikeholdsfritt, kjemikaliefritt, gjenbrukbart og nedbrytbart, i motsetning til trevirke som er malt, beiset eller lignende. Dessuten er det skikkelig fint. Den forkullede overflaten gir treet en helt spesiell glans og stofflighet, som understrekes av at kledningen varierer mellom liggende og stående bord, ulike dimensjoner og relieffvirkninger. Arkitektene har vært opptatte av å knytte bygget til omgivelsene, og har derfor valgt å dele fasaden visuelt i to ved å trekke halve den øverste etasjen noe tilbake, slik at bredden på de to delene tilsvarer nabobyggenes fasader. En vennlig gest som understrekes subtilt ved bruken av ulike dimensjoner i fasadekledningen. Arkitektene gir flere vink til nabobyggene, som de små variasjonene i vindusrytmen, som balanserer fint mellom harmoni og stringens, samt soklene i stein. Men selv om gatens øvrige bygg har ulike stilarter, alder og høyder, er de alle murbygg. Så på tross av fine gester til omgivelsene, fremstår det brunsvarte trehuset i Nordre gate 20–24 først og fremst som en kontrast. Men så representerer jo bygget også et brudd, både i byggeskikk, materialitet, tidsånd og filosofi, så det skulle bare mangle at det ikke også uttrykte dette visuelt.

Strategisk plassert, vis á vis innkjøringen til Frelsesarmeens særpregete historiske murbygg, er første etasje delt på midten av et portrom som fører inn til bakgården på tradisjonelt Grünerløkka-vis – igjen en håndsrekning til omgivelsene og et ønske om å inngå i sammenheng med dem, uten å jenke på egen identitet. Idet man går fra det offentlige gate­rommet og inn i det semiprivate portrommet, skifter kledningen til brun termofuru. Dette materialet karakteriserer fasadene i alle de semiprivate uterommene, og gir en varm atmosfære som kompenserer litt for at det egentlig er en ganske liten bakgård i en trang bysituasjon. Man kan forestille seg at det kan bli et intimt og hyggelig rom når stillasene er fjernet, lekeapparatene tatt i bruk og klatreplanter dekker den store betongveggen mot naboen. Fasadene rundt bakgården preges av utspring – halvtak, balkonger og svalganger – som vil påvirke fasadekledningen over tid. Termofuru gråner jo som kjent i ulikt tempo, avhengig av grad av eksponering for vær og vind og lys. Disse fargevariasjonene vil tilføre en interessant dimensjon, siden de så tydelig vitner om hvordan bygget virker sammen med naturkreftene. Sammen med de eksponerte bærebjelkene i limtre, skaper dette et inntrykk av et ærlig og lesbart bygg.

Sammen i svalgangene. 

Prosjektet består av to bygningskropper – en mot gaten og en i bakgården – som knyttes sammen av svalganger. Sammen med brannmuren mot naboen avgrenser bygget selv sin del av kvartalets bakgård – et grep som understøtter et tett felleskap. De fleste av de 37 boligene har en henvendelse mot bakgården, og alle har adkomst via ett enkelt trapperom. Fra trapperommet fordeles man ut til boligene via svalgangene. 

Svalganger er god økonomi, men ikke en helt uproblematisk løsning. Gode sosiale antenner kan komme godt med når man skal trekke opp de usynlige grensene mellom privatsfære og fellesskap i disse smale, litt udefinerte overgangsrommene, hvor man lett kan komme til å irritere seg over å snuble i naboens henslengte sko. Arkitektene har laget sprang i svalgangene, slik at de er bredere noen steder, og det hjelper litt der vi står på befaring mens bygget ennå er uinnflyttet. Men tanken er at sprangene skal kunne brukes til sykkelparkering, og da vil effekten reduseres. Tilrettelegging for å parkere sykkelen rett utenfor døren er selvsagt et godt tiltak, men dersom mange benytter seg av denne muligheten kan det fort bli trangt å passere her. Store deler av svalgangene er dessuten mellom bygg og virker litt mørke. Det er innregulert beplantning på balkonger og svalganger mot bakgården, ivaretatt med plantekasser på de bredeste punktene. Selv om jeg gjerne skulle sett enda mer plass til vegetasjon her, vil nok plantekassene gi en fin grønn effekt sammen med klatreplantene arkitektene også har fått regulert inn på hele brannmuren mot naboen. Hvorvidt svalgangene vil skape konflikt eller vennskap, og fylles av rot eller blomster, avhenger av beboerne, men de vil uansett skape liv i bakgården ved å befolke den vertikalt.

De fleste leilighetene har inngang direkte fra svalgangene. Størrelsene spenner fra den minste toromsleiligheten på 40 m2, til den største på 92 m2 med fire rom. Bygget skulle altså kunne ivareta en god miks av beboere i ulike livs­situasjoner. Flere av leilighetene har veggelementer i eksponert massivtre, som gir dem karakter og tilfører varme og stofflighet til rommene. Leilighetene er gjennomgående lyse og fine, med store vindusflater og effektive, velfungerende planløsninger. Arkitektene har sørget for gjennomlyste rom der det har vært mulig, og jeg synes flere av boligene vi besøker virker større enn de er. De vanskeligste rommene er de soverommene som har store åpningsbare vinduer fra gulv til tak ut mot svalgangene. De store vinduene forbedrer de ikke alltid så gode lysforholdene, men gjør samtidig at man blir veldig eksponert mot et rom hvor fremmede går forbi på kloss hold. Med tanke på privathet i et soverom synes jeg det er problematisk, og jeg ser for meg at disse vinduene store deler av tiden vil skjermes.

Fellesskapsløsninger. 

En av de store leilighetene i første etasje eies av felleskapet. Denne er fiks ferdig innredet med kjøkken, stor spisestue med langbord, et soverom og et verksted. Her skal man kunne innlosjere svigerforeldre på julebesøk, invitere hele klassen i barnebursdag og mekke på sykkelen – ting det ikke er plass til i de relativt små leilighetene. Dette er et av de viktigste grepene som er gjort i prosjektet for å utvide målgruppen til også å omfatte for eksempel barnefamilier. Hele leiligheten er generøst og komplett utstyrt av byggherre før de første beboerne flytter inn. Verkstedet spesielt er en fryd, med masse verktøy, arbeidsbenk, direkte utgang til utendørs mekkeplass og det hele. Investeringen er gjort med tanke på å senke terskelen for å ta leiligheten i bruk samt hindre misbruk og konflikter. Det skal være operativt og helt felles fra starten av. 

Fellesleiligheten er et utrolig sympatisk grep. Samtidig er det litt synd at mulighetene for samtidighet begrenses av samlokaliseringen av funksjonene i én leilighet med kun ett bad på deling. Det kan jo være litt ukomfortabelt for svigerforeldre på besøk å vekkes av ukjente naboers hoiende barnebursdag i stua eller snekring fra soverommet ved siden av. Fellesleiligheten hadde vært tjent med større muligheter for avgrensning av funksjonene. Her må beboerne klekke ut et godt system for å organisere bruken.

Oase på taket. 

Fortsetter man trappen helt opp, kommer man til prosjektets aller fineste sted. Hele den ca. 550 m2 store takflaten er utformet som en felles takterrasse. Her har man utsikt over byens taklandskap og sol hele dagen. Det er grønt og levende, og arkitektene oppgir at nesten halvparten av arealet er avsatt til vegetasjon. Vegetasjonen fordrøyer nedbør, og jordvolumet er tilstrekkelig til at det kan vokse både busker og ordentlige trær her oppe. Planteplanen er laget med tanke på å løfte det biologiske mangfoldet, med planter som tiltrekker seg bier, sommerfugler og fugler. Det er plantet vekster som krever lite vedlikehold, som er fine året rundt og som hører naturlig hjemme i ­Oslo-områdets flora. I den ene enden er det avsatt et ganske stort område til dyrking i plantekasser som interesserte beboere kan disponere i fellesskap. Det er bygget flere paviljonger her oppe, hvorav én er en vinterhage bygget av restmaterialer fra byggeplass og gjenbrukte vinduer, i samarbeid med Resirqel. Plantefeltene og paviljongene deler den store takterrassen opp i mindre soner med sittegrupper og ulike aktivitetsmuligheter, som trampoline for barna og treningsapparater for de voksne. Tanken er at det skal oppleves uproblematisk å ha privat lesestund i én sone, mens det holdes utdrikningslag i en annen og hoppes på trampolinen i en tredje. Problemet med felles takterrasser er ofte at de ikke blir brukt, kanskje fordi de mangler utforming som tar høyde for behovet for skjerming og privathet. Denne takterrassen har nettopp det. Den er en nydelig og funksjonell oase, og en svært god kompensasjon for en privat hageflekk.

Fra betong til massivtre. 

I Nordre gate 20–24 er betongen i dekker og bærekonstruksjon byttet ut med massivtre fra Østerrike, med unntak av nærings­delen og brannskilleveggene mot naboene. Det var ingen selvfølge, for bygget ble rammesøkt som et tradisjonelt betongbygg. Men arkitektene forteller om en byggherre med høye miljøambisjoner, som ønsket å bygge huset i massivtre på tross av krevende tomteforhold midt på tetteste Grünerløkka. Endringen, som byggherre estimerer bortimot halverer CO₂-utslippene i forhold til tradisjonelle materialer, skapte en sterk motivasjon i hele teamet.

Arkitektene forteller med entusiasme om ­massivtrekonstruksjonen og prosjekteringsprosessen, der de hele veien har hatt kontroll på BIM-­modellen til produksjon av massivtreelementene. At arkitektene kan få så god kontroll på «byggesettet» er et interessant aspekt ved massivtrebygg. De har kjempet for å eksponere så mye av massivtreet som mulig, og de har fått til en hel del: de fleste boligene har fått en eller flere eksponerte massivtrevegger, limtrebjelker innsatt med miljøvennlig olje må tåle vær og vind i bakgården, og trappens vanger og undersider viser hvordan den er skåret rett ut av et stykke massivtre. Men bygget ligger i en tett bysituasjon som gir strenge brann- og lydkrav. Seksjonskillevegger måtte gipses og dekker pakkes inn med lydhimlinger og påstøp for å tilfredstille kravene. Det ble arbeidet med løsninger for massivtre i brannskilleveggene mot naboene, men tiden strakk ikke til for å få løsningen godkjent. Det hadde ellers vært interessant og det er bare å håpe at fremtiden byr på muligheter til å plukke opp tråden.

Grunn til optimisme. 

En rask sjekk på Enovas klimakalkulator forteller at man kan spare verden for 1000 kg CO₂-ekvivalenter i året ved å velge en av de nye leilighetene i Nordre gate 20–24, fremfor et gjennomsnittlig stort rekkehus i en tilfeldig valgt Oslo-forstad. Å bo tettere og på færre kvadratmetere gir god mening ved inngangen til et tiår som etter alle solemerker kommer til å stå i utslippskuttenes navn. Derfor er det så fint når det dukker opp boligprosjekter som kan utvide oppfatningen av hvordan – og for hvem – et bomiljø i tett by kan fungere. 

Det blir interessant å se hvilken effekt bygget får på sikt, og jeg håper noen gjennomfører en grundig studie av det om noen år. Hvordan blir egentlig beboersammensetningen? Hvordan fungerer fellesfunksjoner og deling i praksis, og hvordan påvirker det beboernes vaner, forbruk og holdninger? Hvilke løsninger og systemer for forvaltning av fellesskapet utvikles? Og vil prosjektet skape presendens? 

Arkitektene oppgir det å skape gode boliger som det viktigste for dem i prosjektet. Og visst blir det gode boliger i Nordre gate 20–24, men prosjektet er større enn det. «We shape our buildings; thereafter they shape us», sa Winston Churchill. Det litt slitte sitatet fra en annen tid blir ikke mindre relevant sett i kontekst av klima- og naturkrisen vi må få kontroll på dette tiåret. For mens det snakkes om krisen overalt, disponerer arkitekturen et annet språk – det romlige – som påvirker adferd, valg og holdninger direkte hele tiden. Det gir oss en påvirknings­mulighet og et ansvar som går langt utover CO₂-regnskapet og energibalansen til det enkelte bygg. Nordre gate 20–24 er et prosjekt som ikke bare tar grep for å gjøre selve bygningen mer bærekraftig, men som også prøver å påvirke i retning av en mer miljøvennlig livsstil. Oppskriften handler om deling og fellesskap. Ved å la relevante, fine og store nok fellesfasiliteter kompensere for fravær av ekstra kvadratmetre og hageflekk, kan flere bo på mindre plass og med færre ting. Det kan bli mange CO₂-ekvivalenter spart. Kanskje ingen helt ny tanke etter hvert, men i form av et massivtrehus midt i murbebyggelsen på Grünerløkka, er Nordre gate 20–24 likevel en liten sensasjon som gir grunn til å gå 2020-tallet i møte med litt mer optimisme.