Sommerro Oslo

Fra offentlig kontor til hotell

Hovedkontoret for Oslo Lysverker i Sommerrogata 1 stod ferdig i 1931. Det er et vakkert,  funksjonalistisk art deco-bygg, tegnet av arkitektene Bjercke og Eliassen. Den monumentale inngangen er dekorert med marmor-relieffer av billedhuggeren Aslaug Borgfeldt. Freskomaleriet i Ekspedisjonshallen og veggmosaikken i Vestkantbadet er begge signert Per Krohg.

Bygget ble reist som et moderne hovedkontor for et nytt offentlig tilbud – elektrisk strøm – med design og materialer av høy kvalitet. Senere huset bygget kommunale kontorer for bydel Frogner, og det har vært i kontinuerlig bruk frem til Aspelin Ramm og Strawberry Brothers kjøpte eiendommen i 2017.

Nå er hele hovedkontoret blitt rehabilitert og transformert fra kontor til luksuriøst hotell, med konferanse- og møteromsfasiliteter, barer og restauranter. I tillegg har Vestkantbadet i kjelleren blitt pusset opp og inngår som en del av velvære-tilbudet på hotellet. LPO arkitekter har i samarbeid med interiørarkitektene i det London- og New York-baserte kontoret GrecoDeco, gjort de tidligere kontorlokalene til et utadvendt og rikholdig prosjekt der de opprinnelige materialene og detaljene er fremhevet og bevart.

Arkitektgruppen har tatt et tydelig valg i sin håndtering av dette bevaringsverdige bygget og jobbet videre med kvalitetene og uttrykket i det historiske, de har levd seg inn i 30-tallets formuttrykk og farger, og fortolket og tilpasset det til nye krav og formål. Dette har ledet til et storslått prosjekt med kvalitetsmaterialer, møbler, gjenbruk og rekonstruksjoner av historiske elementer, som for eksempel lysarmaturer.

Historiske kuriositeter og nytolkning

Måten å tilnærme seg det historiske hovedkontoret på er å ta utgangspunkt i 30-tallet og bygge videre på det opprinnelige designet. Resultatet gir assosiasjoner til den franske arkitekten Eugène Viollet-le-Duc, en av moderne kulturminneverns tidlige påvirkere.

På 1800-tallet restaurerte han blant annet Notre Dame-katedralen i Paris og middelalderborgen i Carcassonne ved å videreutvikle den historiske stilen slik han mente byggene ville blitt utviklet, hadde fortiden hatt samme tilgang til materialer og konstruktive muligheter som han selv.

Som arkitekt fullfører og forbedrer man altså det opprinnelige slik man selv tolker bygningen og det historiske opphavet. Dette er en lite pietistisk tilnærming til et kulturminne som åpner for ny, og gjerne fantasifull, tolkning av en epoke. Det er veldig annerledes enn den mer modernistiske metoden ved transformasjon, tilbygg eller endring av et kulturminne, som på en sannferdig og «ekte» måte skal vise et tydelig skille mellom gammelt og nytt gjennom for eksempel kontrasterende materialbruk. Den modernistiske tilnærmingen behandler kulturminnet som en ruin i en eller annen form, og de senere årene har vi sett eksempler på at historiske bygg strippes for forfinede materialer, slik at grove «ruin»-overflater fremheves i en etterhvert mye brukt «transformasjonsestetikk».

Slik er det ikke på Sommerro. Her er de eksisterende materialene forsiktig pusset og behandlet, og nye materialer tilpasset slik at det tidvis er vanskelig å se hva som er originalt og hva som er nytt. Det hele fremstår som et helhetlig og gjennomarbeidet prosjekt, der program og møblement er tilpasset byggets muligheter. Det er komplekst, og hotellet fremstår som et prosjekt det rett og slett har vært skikkelig gøy å jobbe med.

Bemerkelsesverdige Detaljer

Store deler av første etasje er åpen for publikum, og hotellresepsjonen er plassert litt til siden, slik at inngangspartiet åpner og likestiller flere funksjoner. Da jeg var på befaring like før jul, var bygget behørig pyntet til høytid. Julepynten bidro til en internasjonale, eller amerikansk, følelse, underbygget av pent kledde dørvakter og gjester. Like etter inngangen trekkes man mot det runde trapperommet, sentralt plassert og i hele byggets høyde.

Her bør man stoppe og studere rekkverket, som er et av de små, nesten umerkelige detaljene som er tilført prosjektet. Det opprinnelige rekkverket tilfredsstilte ikke dagens tekniske krav, og arkitektene i LPO valgte å tilføre stålprofiler der mellomrommet i rekkverket var for stort. Resultatet er nydelig, og det er ikke lett å oppfatte endringen uten å bli gjort oppmerksom på den. Dette er et rekkverk verdig en god omtale i Riksantikvarens Eksempelsamling.

Går man gjennom trapperommet, kommer man til Ekspedisjonshallen, der man tidligere betalte sine strøm-regninger under veggmaleriet av Per Krohg, og som nå er omgjort til restaurant og bar. Rommet har to nivåer, der det laveste tidligere var omkranset av ekspedisjonsdisker på et høyere nivå. Ekspedisjonsdiskene er tatt ut og erstattet med en rektangulær bar plassert midt i rommet, på det laveste nivået, en slags invertering av ekspedisjonsdiskene. Plasseringen av baren tar opp høydeforskjellen, den har ståhøyde fra den ene kortsiden, og passe sittehøyde fra langsidene. Dette grepet gir en lav møblering i hele rommet, og sikrer at hele fondveggen med Per Krohgs freskomaleriet er godt synlig. Dette er et fantastisk rom å være i, rikt og variert møblert med ulike sittegrupper rundt på det øverste nivået.

Interiørarkitektene fra GrecoDeco har latt seg inspirere av fargene i veggmaleriet og mønster fra bunader og folkedrakter på en måte som kanskje ville vært vanskeligere for en norsk designer. De har fråtset i tradisjonelle mønster, designet nye stoffer og koblet nydesignede møbler med enkelte klassikere fra riktig tidsperiode. Linoleumsgulvet er et redesign etter det opprinnelige gulvet og filleryer inspirert av husflidmønstre er lagt i de mest trafikerte gangsonene. Det helhetlige resultatet gir et så rikt, men likevel dempet og behagelig spisested.

Nybygg og nye materialer

Fra Solli plass er den eneste synlige tilførselen et sirkulært påbygg, rotunden, som er plassert over det sirkulære trapperommet. Påbygget inneholder bar og restaurant i to etasjer, og har delvis fått negativ kritikk i andre presseoppslag.

Hele fasaden er i glass og gir en fantastisk utsikt over takene på Frogner og til Oslofjorden. En stor buet trapp forbinder de to etasjene og viderefører formen fra trapperommet i etasjene under.

Selv om interiøret også her er rikt, er min opplevelse at man ikke i like stor grad har latt seg inspirere av materialkvalitetene og formspråket fra 30-tallet som i bygget under. Men det handler kanskje vel så mye om arkitektenes rolle, som har gått fra å være formgiver i hele skalaen, til å bli en likeverdig aktør blant mange ulike fag.

Der Bjercke og Eliassen designet rekkverk, lysarmaturer og dører for Oslo Lysverker som arkitektene i LPO kunne jobbe videre med, er det i rotunden benyttet flere standardiserte element. Trappen mellom etasjene har lakkert rekkverk med stående spiler, og størrelsen og formen er monumental nok. Men tenk om holdningen til prosjektet, å leve seg inn i 30-årene, også hadde omhandlet arkitektenes handlingsrom, for eksempel for spesialdesign av rekkverk og håndløpere?

Publikums tilgang til Sommerro stopper her, med det historiske Sommerro-bygget og rotunden. Men kvartalet inneholder også boliger. Plassert bak hotellet danner et nybygg et femkantet kvartal med fire volumer på en felles base. Basen og volumene avsluttes i ulike etasjer, slik at flere av de 56 leilighetene har egne takterrasser. Formen på kvartalet gir tre mindre byrom eller parker mot nabobebyggelsen i nord, og på sympatisk vis gir dette mer luft og plass til naboene enn de hadde tidligere.

Denne delen av kvartalet er gitt en pusset, hvit fasade med store vinduer og glassrekkverk rundt balkonger og terrasser. Det er et nyfunksjonalistisk preg som på mange måter står godt til den mer ornamenterte fasaden på hotellbygget. Men det er likevel vanskelig å lese at man her virkelig har bygget videre på designen fra Sommerro – denne delen av kvartalet fremstår som typisk vår tid i form og materialvalg. Kvartalet er svært kompakt, og til tross for en god artikulering av volumene som gir ulike terrasseringer og siktlinjer, vil det være et kompleks der boliger og hotellfasiliteter er vært tett på hverandre med potensielle problemstillinger relatert til innsyn og lydnivå. Størrelsen på leilighetene varierer fra 37 til 280 kvadratmeter, og er til tross for spektakulære priser, er leilighetene forholdsvis ordinære.

En prekær problemstilling

Boligdelen er for meg et eksempel på en prekær problemstilling i bransjen vår. I kontrast til det historiske bygget, der materialkvaliteten har vært så god at det nesten 100 år senere er mulig å pusse og lakke overflater til videre bruk, har eierne i flere av leilighetene valgt å erstatte montert
våtromsgarnityr og kjøkken, fra standarden som leveres fra utbygger, til et mer lukseriøst sortiment. Et bytte som burde vært unødvendig, når man ser boligprisenen i prosjektet.

Dette innebærer ikke nødvendigvis at den materielle kvaliteten i nybygget ikke er god nok, den tror jeg i utgangspunktet at den er. Men det sier likevel noe om et forbruk i boligene og prosjektene våre som ikke henger med i en tid der miljøperspektivet er mer og mer viktig. Da Sommerrogata 1 ble bygget benyttet man materialer av høy kvalitet, og man kostet på seg spesialdesignede interiører i et offentlig bygg. Den store kvaliteten i Sommerro-kvartalet ligger i det historiske bygget, og det er en tydelig endring i kvalitet på materialer og detaljeringsvalg fra det historiske til det nye. Sommerro-prosjektet er derfor litt todelt for meg: det viser den store kvaliteten som finnes i eksisterende bygg, og det viser hva vi må forsøke å endre på i nybygg. Oslo Lysverkers gamle hovedkontor kunne rehabiliteres og transformeres til ny bruk grunnet et godt kvalitetsmessig utgangspunkt, og ved å være et bygg som har vært i bruk hele tiden, og som har blitt tilstrekkelig vedlikeholdt. Dette er den største lærdommen å ta videre i våre nye bygg: de skal kunne vare og endres på, slik at de kan bli elsket på nytt en gang i fremtiden.