The Plus Magnor

Fabrikken som turistattraksjon

Lille Magnor kommune kan prise seg lykkelige over at Vestre utvider sin virksomhet nettopp her. Fabrikken er dimensjonert for 70 arbeidsplasser, foreløpig bemannet med i underkant av førti ansatte. Men fabrikken representerer ikke bare lokal næringsutvikling. Her er design, arkitektur, bærekraft, kultur og natur kombinert i det de håper kan bli en internasjonal turistattraksjon.

Vestre sier at utemøblene de lager skal handle om samspill med andre mennesker: Å se hverandre, møte hverandre og respektere hverandre. Det er vakre ord, og det virker som om det er intensjonen også i utformingen av The Plus. For ambisjonene har ikke bare vært å bygge med skyhøye klima- og miljøkrav, her skal også de sosiale aspektene av bærekraft løftes frem: Attraktive, åpne og gode arbeidsforhold. Og allemannsretten, da, den hylles her. «Velkommen til taket vårt! Se gjerne på hva vi gjør, kom inn eller ta en tur i skogen her!» Byggherrens talent for omdømmebygging, markedsføring og interessent-håndtering er ubestridelig. Ikke rart den tidligere daglige lederen og unge arvingen av firmaet, ble hanket inn som næringsminister.

Behagelig og myndig

Hvordan blir arkitekturen når naturen skal innlemmes, klimagassutslipp minimaliseres, bygget skal vise åpenhet, sunnhet og demokrati i praksis, bare for å oppsummere noe? Før jeg drar dit, leser jeg at The Plus er det første fabrikkbygget som oppfyller kravene til å bli sertifisert som Breeam Nor Outstanding, noe som innebærer høyeste poengsum innen ti kategorier av bærekraft. Prosessen krever mange kompromisser, gode samarbeid og mot til nytenkning. De aller færreste bygg når en slik høy sertifisering, det betyr at bygget har bidratt til innovasjon.

Derfor er det med en viss forventing jeg setter fra meg bilen på gjesteparkeringsplassen. Selv om en gruslagt gangvei snor seg gjennom skogen, velger jeg en av de små stiene oppå mosen. Da jeg nærmer meg bygget, merker jeg at jeg går saktere enn ellers. Kanskje er det av ærbødighet for skogbunnen jeg tråkker på?

Den plussformede planen har ingen hovedinngang, og fordi bygget består av fire nesten like store haller, er det først litt forvirrende å orientere seg. Jeg har fått vite på forhånd at jeg bare skal gå opp til midten av trappen, der det er en neongul dør. Jeg stopper opp før jeg trer inn i en omhyggelig nedhugget lysning mellom ranke furustammer. Stammene er mørke nederst og blir lyse mot trekronene, og viser et slektskap med de forkullede ytterveggene og det gyllne treinteriøret bak glassfasadene.

Avstanden mellom de svarte, høyreiste vindusrammene viderefører furustammenes rytme, og det er som om arkitekturen står og snakker med skogen med en behagelig og myndig stemme. Førsteinntrykket er en visuell ro. Det som kunne blitt et litt for rigid uttrykk, løses opp av den langstrakte trappen som deler veggen i hele sin lengde mellom tett og åpen i en skrånende linje. I kombinasjon med takflatene som svakt skrår inn mot senter av bygget, gir det en behagelig balanse for øyet. Fordi det er et fabrikkbygg, og omgitt av skog, tilgir jeg at det fra andre vinkler oppleves boksete og kjedelig.

Langs den slake, brede trappa, som også har sitt parallelle trappeløp på innsiden, kan jeg se inn i en rektangulær, høy produksjonshall. Hallene er helt søylefrie og konstruert med limtredragere som spenner mellom 21 og 24 meter på tvers. Her er rosafargede maskiner. «Vestre» står det i hvite neonbokstaver over inngangsdøra halvveis i trappeløpet, og den blide produktdesigneren Guro som skal vise meg rundt åpner døra. Hun forteller i løpet av rundturen vår at de som produserte det rosa stålet måtte ringe og forsikre seg tre ganger om at de virkelig ønsket rosa.

Arkitektene ønsket det og det gjorde de rett i. Hver av de fire hallene har sin farge, og hver farge har sitt nydelige og friske fargespekter i brede ledelinjer i gulvbelegget.

Fleksibilitet mot enkelhet

Vi fortsetter opp den slake trappen fra inngangsdøren, nå på innsiden. I denne hallen er det montering av møbler som foregår, i en annen er det tilvirkning av tre, så er det en hall for farging og der jobber Margot og Randi med sprøytelakkering. Jeg tenker at det må være å ta mangfold til nye høyder når selv robotene lattermildt omtales som om de er en del av arbeidsstokken. (De er for øvrig oppkalt etter de første kvinnelige ingeniørene fra NTH). Den siste hallen er dedikert til lagring, men helt åpen den også.

Store vindusflater gir rikelig med dagslys, vinduene følger trappeløpet på den ene veggen mens de går fra gulv til tak på kortveggen. I noen av hallene kan store deler av glassveggen på kortsiden skyves åpen i full høyde. Det lukter søtlig av ubehandlet trevirke, og granpanelet er lyst og fint nå som det er nytt. Treveggene møter gulvene uten listverk, og på toalettene er også treverket ubehandlet på alle vegger. Det er ganske befriende at arkitektene har valgt å la treverket stå ubeskyttet selv i de mest utsatte områdene. Det føles riktig at et naturmateriale skal få slites og eldes, at hakk og spor og vannsøl og varierende mørkhet etter hvert vil gi overflatene et enda mer levende uttrykk. Vi går inn i en tid der sirkulærøkonomien og gjenbruk av materialer blir den nye normalen, og jeg spår at vår estetiske toleranse for patina og bruksmerker økes.

Vi går til toppen av trappa, og kommer inn i det som er et stort åpent rom, en etasje over fabrikkhallene. Midt imot er det buet glass fra gulv til tak. Det rammer inn sirkelen som er uthulet i den store plussformen som utgjør byggets grunnplan. Inventaret her er også i ubehandlet, lyst tre. En rund resepsjon, to runde innglassede møterom og en rund kjøkkendisk utgjør den faste innredningen. Skrånende glassflater mellom taket og det vertikale snittet til hver fabrikkhall gir ytterligere dagslys og glimt av tretopper. Fra dette rommet har man også visuell kontakt ned til alle fabrikkhallene. Rommet oppleves litt kaotisk, det er for mye som skjer på relativt liten plass. Sirkelformen rundt bakgården, og de sirkelformede møterommene gir rommet en anstrengt plan. Grupper med arbeidsplasser får så vidt plass mellom den buede glassveggen og sideveggen. Både resepsjon, arbeidspulter, kantine og et område som visstnok kalles «besøkssenter» er i samme åpne areal. Her skal det nok ikke mange flere ansatte til før det oppleves som overfylt. Ved resepsjonen står et Vestre utemøbel og den nyeste Munch-sofaen designet av Vestre, kantinebordene er runde med ulik farge og ditto fargede stoler. En plan som er så strengt grafisk, har også den svakheten at fleksibiliteten ofres på enkelhetens alter. Et plusstegn blir til korsets tegn om det bygges på i en av endene, og utvides det på sidene blir det også rart.

Vi går ut i en ny trapp som snor seg langs sirkelformen. Stålgelenderet har vertikale spiler i gulnyanser, hentet fra Vestres RAL-fargekolleksjon. Gulvet i uterommet er dekket av stein og bunndekke i et spiralmønster som gir et optisk artig innslag. I midten er det plantet en lønn. Treets blader vil avspeile årstidene i sin egen fargekolleksjon, og filtrere lyset inn mot arbeidsplassene om sommeren. 

Elg på solcelletak

Vi går inn i fabrikkhallen, på bakkenivå denne gangen, og beveger oss langs det fargesatte gulvfeltet som leder rundt sirkelen og inn i hver hall. I taket er det skinner som transporterer produkter fra den ene hallen til den andre. Vinduene og enkelte overlys i hallene gir rikelig med dagslys, slanke lysrør langs dragerne supplerer når det er behov. I hver fabrikkhall, eller vingene som arkitektene kaller dem, er det en tre meter bred servicekorridor. Den gir både strukturell stabilitet og plass for prosessventilasjon og annen teknisk infrastruktur.

Alle hallene er åpne og tilgjengelige, de fremstår ryddige og tiltalende, mye fordi kulverter under gulvet skjuler en del av de tekniske føringene. Jeg vet ikke om ønsket om en transparent fabrikk bunner i behovet for å synliggjøre at det er eksemplariske arbeidsforhold her, eller om det er for å pirre nysgjerrigheten for møblene som tilvirkes. Antakelig begge deler. For alt jeg vet, kan forbilledlige, grønne fabrikker dessuten ha en interessant eksportprofil. Vi går ut igjen og opp gjennom den sirkelformede trappa, helt til taket, dit to slake trapper også leder direkte opp fra skogen. Så naturnært som dette anlegget er, lurer jeg på om elgen også lunter opp hit innimellom. I så fall ville det kitchaktige elg-i-solnedgang-motivet vi kjenner så godt, blitt til en mer moderne elg-på-solcelletak. Hit kan nemlig alle gå, til alle døgnets tider, og skue utover 900 fotovoltaiske solcellepaneler på et skogsbunndekke som er løftet opp på takflaten. Bakenfor synger skogene, der Vestre har tilrettelagt med universelt utformede gangveier. Gjennom de neste årene skal et område på 300 mål få blant annet Vestremøbler og poesilounge som skal innby til rekreasjon både for kropp og sjel. Det gjenstår å se om dette blir et sted man stadig vil returnere til, selv om den 14 meter høye sklien fra taket nok kan lokke tilbake noen barnefamilier med modige barn.

Forbilde for fremtidens fabrikker

Langs stiene står det skilt med dikt av den lokale poeten og skogsarbeideren Hans Børli, også oversatt til engelsk. Det er en hyggelig gest å gi plass til poesien, men hva skjer med Børlis følsomhet for naturen når ordene festes til en plate av knallfarget stål?

I mylderet av hensyn og krav som ligger til grunn for å kunne oppnå Breeam Nor Outstanding, så har resultatet blitt et stykke behersket, stedstilpasset og tiltalende industriarkitektur. Kontrasten mellom de rettlinjede, ensfargede hovedformene og skogens mykhet er vellykket, kanskje fordi byggets enkle, gjentakende geometri ikke gjør for mye ut av seg. De prosaiske hovedformene har sin gjenklang i den presise, enkle detaljeringen. Dagslyset får spille en sentral rolle i opplevelsen av rommene, og åpenheten mellom uterommet og fabrikkhallene er kanskje det som gir bygget mest karakter, og som gjør fabrikkbygget inviterende og ganske interessant. Innvendig bryter den lekene fargepaletten i hallene med det monokrome treinteriøret. Det litt stive preget trenger de visuelle innslagene av farge og runde former.

The Plus er et bygg som gir noe tilbake til omgivelsene og som vil stå seg over tid, kvaliteter vi ofte snakker om som forbilledlige. Tankene mine går til alle de enorme batterifabrikkene som Norge, og verden, skal bygge de kommende årene. Det burde bli obligatorisk for de ansvarlige å besøke The Plus før prosjektering. For alle som har intensjon om å vise samfunnsansvar og skape noe som både er fremtidsrettet og sympatisk, kan trygt la seg inspirere her. «Her skulle du ha vøri, Kal,» for å si det med Hans Børlis egne ord.