Grøss-medaljen: – Vi liker at folk har forskjellige syn på arkitektur

Første bygg i større plan

Moxy Tromsø er altså et flyplasshotell med rillet og slipt betongfasade rett ved Tromsø Lufthavn, Langnes.

Figenschou forklarer at arkitekturen og estetikken har blitt til gjennom en langvarig prosess. Han går enkelt til verks for å forklare uttrykket til hotellet. 

– Moxy er et hotell. Hoteller er ofte høye bygg og har ofte sin estetikk som følge av sin funksjon. Sånn sett mener vi dette hotellet står seg veldig godt. Samtidig er dette et første regulerte bygg i en større områdeplan. Dette er et større transformasjons- og utviklingsområde på flere kvadratkilometer, som skal utvikles over tid med næring og bolig. Det er underkommunisert i debatten om Moxy at dette er en bydel som skal totalforandres på sikt og sånn sett stikker seg mer ut i dag enn det vil gjøre over tid. Da vil hotellet føye seg pent inn i den nye konteksten. 

– Men kritikken mot Moxy handler også om estetikk, material- og fargevalg? 

– Valgene knyttet til estetikk, farger og materialer har bakgrunn i at materialene skal stå seg over tid. Det ligger i et trafikkutsatt område og vil bli utsatt for mye støv. Bygget ligger også nær flyplassen og materialene må da ikke komme i konflikt med fly og flyplassens instrumenter og sikkerhet. Den mørke fargen gjør at bygget er synlig, men også ikke synlig. Det forandrer seg med lys og årstid, med et spill mot resten av landskapet, sier Figenschou.

Mottar hederspris med ære

Justin Hayes, partner og arkitekt i Embark, har vært ansvarlig for det hedrete arkitektarbeidet i Nedre Slottsgate 10. Prosjektet er en del av en større fornyingsprosess av hele sentrumskvartalet hvor varemagasinet Steen & Strøm er sentral aktør – og altså vinner av Arkitekturopprørets hederspris.

Hayes og Embark tar imot hedersprisen med glede.

– Dette er en stor ære for oss i Embark. Spesielt med tanke på at publikum har stemt oss frem. Det er kanskje den eneste arkitekturprisen i Norge hvor det er publikums stemme som avgjør. Vi leser dette derfor som en bekreftelse på det arbeidet vi, byggherre og entreprenør har lagt ned i bygget, sier Hayes til Arkitektur.

– Ikke bare stil

Bygget i Nedre Slottsgate huser i dag en fasjonabel Chanel-butikk i første og andre etasje, i nabobygningen er Louis Vuitton og Gucci. På tomten sto det tidligere et bygg fra 1890, med betydelige skader i grunnkonstruksjonen. I forbindelse med en ombygging i 1928 ble det gjennomført større fasadeendringer, der blant annet opprinnelig stukkatur fra 1890-tallet ble fjernet.

– Dette var et av de få byggene i kvartalet som ikke sto på Byantikvarens gule liste, og vi ble enige med Byantikvaren om å rive eksisterende bebyggelse og å bygge nytt. Uttrykket til den nye fasaden ble et viktig tema både for Byantikvar og oppdragsgiver, forklarer Hayes.

Stilen til nabobyggene var viktig å forholde seg til, men ikke kopiere, forklarer Hayes. Begge nabobyggene er fra 1890-tallet, men er bygget i forskjellige stiler, henholdsvis nybarokk og klassisisme.

Hayes vil selv ikke beskrive stilen til Embarks nye, prisvinnende bygg.

– Det er ikke så relevant for oss å snakke om stil, slik vi opplever at Arkitekturopprøret gjør. Det er bra med debatt om arkitektur og estetikk, men den bør ikke i så stor grad begrenses til stil. Det finnes god og dårlig arkitektur, men det finnes ingen riktig eller feil stil.

Nedre Slottsgate 10 er derfor et moderne bygg, bedyrer han, der Embark har tatt hensyn til omgivelsene det står i – med tanke på gesimshøyde, vinduer, symmetri og proporsjoner.

– I den nye fasaden ligger det referanser til nabobyggene, men dette er ingen pastisj. Dette er et bygg av vår tid, med klassiske og tidløse referanser.

– Selvsagt profitt, men også arkitektur

Tilbake i Tromsø forklarer Figenschou at hotellet først og fremst er et bruksbygg.

– Det er et rasjonelt bygg i en større sammenheng, men med en x-faktor i øverste etasje (det er en burgerbar i øverste etasje, jour.anm.) som alle har anledning å besøke. Det spesielle er at det er et nytt bygg, på en tomt hvor mange ikke forventer at det skal skje noe nytt. Men dette er altså første steg av en villet utvikling av Tromsø. 

Saher Sourouri, talsperson for opprøret, er overfor Arkitektur glad for å gi prisen til Tromsø, fordi byen trenger mer arkitekturdebatt. Figenschou ønsker den debatten velkommen. 

– At vi diskuterer arkitektur er kjempeviktig i seg selv. Om det er spesielt viktig for Tromsø, vet jeg ikke. Det tenker jeg er viktig over hele landet og verden. Arkitektur er et komplekst fag hvor veldig mange forhold leses inn i noe som skal bli en fysisk forandring i omgivelsene og stå seg over tid. Så det er klart at vi må ha debatt om dette. Det er en viktig debatt. 

– Sourouri beskylder også utbygger her for å være utelukkende opptatt av profitt?

– Det stemmer overhodet ikke. Det er selvsagt alltid profittmotiv i utbygging, men det er også arkitektur. Du skal dra det ganske langt for å si at det er utelukkende et profittdrevet prosjekt. Det har gode estetiske kvaliteter og det er brukt relativt kostbare fasadematerialer. 

– Ville dere tegnet annerledes i dag om dere visste om reaksjonene? 

– At man skulle tegne om ting fordi andre har et annet syn, ville vært ganske spesielt, men at diskusjonen om arkitektur er viktig er vi helt enig med. Så er det opp til oss arkitekter og andre utbyggere og skape det nye samfunnet med god kvalitet. Kvalitet på bygg bør derfor ha større fokus enn stygt mot pent når vi diskuterer arkitektfaget, sier Figenschou, og fortsetter:

– Et forbedringspunkt vi ser mer generelt er at reguleringsplaner bør omfatte krav til dokumentasjon av bygget kvalitet/arkitektur i byggesaken – det ville sikret at byggets kvalitet blir demokratisk forankret og gjennomført i praksis. Dette som et innspill til kommunene som vedtar nye reguleringsplaner.

Provokasjon bra for debatten

Arkitekturopprøret er omstridt blant arkitekter. Vi spør også Hayes hos hedersprisvinnerene Embark om hva han tenker om en prisutdeling som sprer heder og «grøss» i arkitektbransjen?

– Debatten som skapes ønsker vi hjertelig velkommen, spesielt fordi arkitektur og estetikk egentlig er umulig å forankre i byggteknisk forskrift. Kvantitative deler i et prosjekt er mye lettere å argumentere for i planleggingen, mens arkitekturen er kvalitativ og derfor vanskeligere å forankre. Det å skape debatt løfter samfunnsansvaret frem for utviklere, publikum og politikere.

Grøssmedaljen kunne med fordel vært presentert på en mer konstruktiv måte, mener Hayes, men samtidig er han usikker på om Arkitekturopprøret ville ha fått den samme oppmerksomheten om de ikke hadde en slik medalje.

– For å skape en debatt må man provosere litt, avslutter Hayes.

NAL-medlemmer nominert

Adnan Harambasic, president i Norske arkitekters landsforbund (NAL) var, på grunn av Grøssmedaljen, en av dem som var i skytteltrafikk mellom ulike nyhetsprogrammer tirsdag.

Hans poeng er at han er overrasket over det han mener er Arkitekturopprørets ensidig negative oppfattelse av NAL i tirsdagens nyhetssak på arkitektur.no om prisen.

Det er spesielt følgende uttalelse Harambasic reagerer på fra Arkitekturopprørets talsperson: «Denne prisen er laget for befolkningen og at de skal få sin stemme inn i debatten. Vi får masse gode tilbakemeldinger på prisen, også fra arkitekter. Med all respekt, så er jeg da mye mer interessert i høre på dem enn på Adnan Harambasic i NAL».

– NAL er positive til hedersprisen til Arkitekturopprøret. Vi registrere også at flesteparten av kandidatene der er både vår tids arkitekter og NAL-medlemmer. Myten om at det finnes et stilpoliti styrt av NAL, som ikke tillater at det tegnes en viss type arkitektur, er dermed motbevist, mener Harambasic.

Ikke et elitistisk korstog

NALs president gjentar også sin kritikk av Arkitekturopprøret, om at oppgavene arkitektur i dag skal løse ikke bare handler om stil eller fasade. 

– Arkitektur handler selvsagt om estetikk, men våre fysiske omgivelser skal også løse noen av vår tids største utfordringer, enten det er ensomhet i samfunnet eller miljø- og klimakrisen. Løsningen på de tingene finnes ikke kun i fasadens uttrykk. Da må man få til noe mer. 

– Men litt av poenget til Saher Sourouri, og også Justin Hayes i Embark, som vant hedersprisen, er at dette er priser som blir stemt frem av folket. Noe som er ganske unikt i arkitekturprissammenheng. Er ikke det et gode? 

– Det er veldig positivt at folk er engasjert i valget, nominerer og stemmer. Og så er det gledelig at folket ikke er så på tvers av bransjen når de fleste prosjektene i hederskategorien også er bygg som er anerkjent av oss som faggruppe og tegnet av gode representanter for arkitektstanden. Det motbeviser litt av den vante kritikken fra opprøret om at folket ikke vil ha det arkitektene tegner. Eller at vi ikke vil tegne det folk vil ha. Hva er det Saher Sourouri og Arkitekturopprøret fortsatt kritiserer oss for da?

Vil fjerne barnefaktene

Harambasic tror heller ikke at polariseringen i debatten om arkitektur, som en kåring av «Norges styggeste nybygg», bærer noe godt med seg. Han tror debatten og mediedekningen hadde vært like omfattende, også med kun en hederspris. 

– Alle priser, uansett hvem som velger eller nominerer, handler som regel om behov for å vise frem gode eksempler og være oppbyggende for samfunnet. Arkitekturopprøret har truffet nerven, og har i likhet med en del andre bevegelser sitt opphav i sosiale medier hvor man bruker denne type polariserende retorikk for å skape interesse for saken og følgere. En polariserende pris som Grøss-medaljen passer bra i den kontekst. Men nå har Arkitekturopprøret holdt på såpass lenge og på mange måter blitt tatt inn i varmen, at det er på tide å legge bak seg noen av barnefaktene.

– Men arkitektbransjen får jo skinne med flere stemmer som intervjues i en bred mediedekning fra morgen til kveld. Her får dere diskutere både kvalitet og klimakrav på nye måter. Er ikke det egentlig bra? 

– Jeg er med på at denne dualiteten var nødvendig i starten av opprøret, men om Arkitekturopprøret beholder bare hedersprisen til neste år, er jeg sikker på at vi får snakke like mye om arkitektur i mediene. Det interessen for prisen viser er at samfunnet er opptatt av det arkitektene holder på med. Da er det interessant at sittende regjering har lagt ned den eneste statlige arkitekturprisen (Statens pris for byggkvalitet ble delt ut fra 1983-2022 journ. anm.) som skulle fremme gode eksempler. Hvordan påvirker den nedleggelsen samfunnets opplyste debatt om arkitektur? 

Vil ikke ta lett på prisen

– Grøss-vinneren Moxy Tromsø og AT Arkitektur svarer egentlig på medaljen med en blanding av humor og senkede skuldre. De påpeker at de er fornøyde med å være i celebert selskap med Nasjonalmuseet og Munchmuseet. Går det ikke an å ta denne prisutdelingen litt mindre alvorlig også? 

– Da må jeg nesten si at jeg tror ikke vi skal ta så lett på dette. Jeg håper våre kolleger fra AT Arkitektur også har gode faglige svar på valgene de har tatt. Men selvsagt er ikke dette «liv og død» og det finnes mer alvorlige saker i dagens verden. Likevel er arkitektur det faget vi driver med og da mener jeg vi må bidra så godt vi kan med opplyst faglig debatt. 

I dette tilfellet tror Harambasic også denne faglige debatten hadde tjent på en mindre tabloid mediedekning. Spesielt mener han det hviler et ansvar for dette i Arkitektur. For eksempel mener han det bør komme frem at byggene som får henholdsvis hedersprisen og Grøss-medaljen har totalt motsatte forutsetninger. 

– Nedre Slottsgate 10 ligger i et historisk miljø hvor man på grunn av vernebestemmelser mest sannsynlig ikke ville fått tillatelse til å bygge så mye annet enn det som blir bygget. Det er mange som har prøvd på det. Dette prosjektet diskuteres opp mot et stort hotellprosjekt, bygget ved en flyplass. Hvilket valg har vært gjort før man landet på akkurat dette resultatet? Dette vil det være nyttig å dykke inn i – spesielt for et fagtidsskrift, sier Harambasic.

Faren ved klagesangen

Tine Hegli, professor og underviser i bærekraftig arkitekturpraksis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), ble også kalt inn til arkitekturdebatt tirsdag.

Hun mener medieinteressen rundt Arkitekturopprøret og prisene deres er et godt utgangspunkt, men bare hvis arkitektfaget bruker momentet til å ta debatten videre.

– Oppsiden er at mediene her har satt fokus på de kulturelle verdiene og viktigheten av å ta hensyn til arkitekturen, faren er at klagesangen fra Arkitekturopprøret får definerer hva vi som samfunn prioriterer å verdsette. Om store kompetansemiljø som Oslo kommune vender om på sine strategiske satsninger fordi en mindre opinion mener arkitektur kun har som formål å falle i smak, har vi løpt en urolig risiko ved å la mediene bruke Arkitekturopprøret som en polariserende kraft. Det er komplekse utfordringer å løse fremover, og den interessen opprøret nå har skapt må vi bygge videre på, sier Hegli.