NAL for ikke-arkitekter

– Ikke interessert

Tveit presiserer at hun lever godt med utenforskapet og tror hun på mange måter står friere ved å ikke ha en egen organisasjonstilknytning med hensyn til egen praksis. At president Gisle Løkken og NAL nå åpner for en diskusjon, ønsker hun likevel velkommen.

– Jeg er veldig enig med Løkken. Først og fremst for NAL sin egen del. Både økonomisk og faglig vil de stå sterkere med en mer mangfoldig medlemsmasse. NAL spiller en viktig rolle i Norge som kunnskapsorganisasjon – den biten vil bli styrket av mer mangfold.

Hun merker også en ny åpenhet for det tverrfaglige, fra studenter som søker praksisplass hos henne.

– Selv om de går på rene arkitektutdannelser, har de lyst til å jobbe mer tverrfaglig i arbeidslivet. I dag utdanner vi oss livet ut, og vi er ærlig talt langt forbi forrige århundres tankesett, hvor en tok en femårig utdannelse og sto der med pinsen og ringene livet ut.

Ser til skolene

Frem til nå har man vært nødt til å dokumentere en femårig master innen den «klassiske» arkitekturutdanningen for å bli medlem av NAL. Men både i Norge og i utlandet finnes det for lengst femårige og tverrfaglige masterutdanninger innenfor arkitektur.

Eller som Løkken selv oppsummerer i forrige utgave av Arkitektnytt: «Det utdannes mastere i økologisk arkitektur, eiendomsforvaltning og andre fag fra norske arkitektskoler og i tillegg kommer det ingeniørarkitekter og planleggingsarkitekter fra nordiske og utenlandske skoler, som i dag ikke oppfyller våre vilkår.»

Det er nyutdannede mennesker med ulike former for arkitektutdannelse Løkken og NAL nå ønsker inn i sin fold. Han vil heller ha disse innenfor sin «arkitekturdiskurs enn som konkurrenter på utsiden», forklarer han.

– Det skjer veldig mye spennende innenfor utvikling av hybride utdanningsløp på våre arkitektskoler. Samtidig utvikler samfunnet seg, og det er en utvikling vi må følge med på. Hvis ikke overlater vi initiativet til andre som mer enn gjerne overtar arkitektens domene. Lærdommen er at man ikke styrker seg som organisasjon ved å beholde alt slik det en gang var, men kun ved å utvikle seg og være offensiv på fagets vegne, sier Løkken.

– Mer enn størrelse

Jan Olav Jensen, professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) og grunnlegger av Jensen & Skodvin, må innrømme at han mest av alt sitter igjen med en del spørsmål etter å ha lest innlegget fra Gisle Løkken. Han undrer seg spesielt over at begrunnelsen for å øke medlemsmassen er troen på at man får større politisk gjennomslag, jo større organisasjonen er.

– Jeg er foreløpig ikke helt overbevist om at størrelsen alltid teller, jeg tror og håper at gode saker og argumenter, som vårt fag burde ha i massevis, kanskje er viktigst, sier Jensen.

Han etterspør derfor en litt mer åpen holdning i NALs argumentasjon.

– Dersom et annet mulig argument for å åpne for bredere rekruttering er at NAL trenger flere medlemmer for å styrke økonomien i organisasjonen, er jo det er ærlig sak, men da bør i så fall dette diskuteres i åpenhet.

Urbanist MNAL

NAL ble stiftet av lokalforeningene i Bergen, Trondheim og Oslo i 1911. Ørjan Nyheim, leder i Trondhjems Arkitektforening (TAF), er positiv til en eventuell utvidelse av medlemskapskriteriene i NAL. Han mener at så lenge det er en arkitektfaglig bachelorgrad i bunn, toppet med en relevant toårig master, bør det være tilstrekkelig for et medlemskap i NAL. Samtidig mener han at man ikke skal kunne bli medlem med eksempelvis en ingeniørbachelor i bunn, toppet med toårig master i arkitektur.

– I dag er det de tre arkitektskolene som kvalitetsikrer «den vanlige arkitektutdannelsen», og de kan også kvalitetssikre andre utdannelser som skal gi opptak i NAL. Utvelgelsen av studieprogrammene som kan gi medlemskap, skal selvsagt NAL selv stå for, sier Nyheim.

– Hva kan være utfordringen med en utvidelse?

– Det kan bli en utfordring med tittelen «Arkitekt MNAL». Men man kan se for seg at man innfører flere titler, som «Arealplanlegger MNAL» eller «Urbanist MNAL». Også hybride utdannelser fra utlandet kan bli en utfordring, men allerede i dag er det mulig å søke opptak i NAL basert på realkompetanse fra andre fagfelt. Jeg tror imidlertid det vil være klokt å begynne med å se på inkludering av de hybride studieprogrammene ved de norske skolene.

– Finnes det gode motforestillinger?

– Ja, jeg forstår dem som er redd for at dette vil kunne utvanne arkitekttittelen, men faget er i endring enten man vil det eller ikke. Jeg tenker da spesielt på de nye kompetansekravene for sentral godkjenning i tiltaksklasse 2 for prosjektering av arkitektur. Det blir bakstrebersk og gammeldags å tro at vi kan holde på som før. Det er derfor konstruktivt av NAL å åpne opp for en diskusjon om dette.

Oslo Arkitektforening (OAF), med leder Tone Selmer-Olsen, mener dette er en viktig diskusjon hvor fordeler og ulemper bør kartlegges før en beslutning tas.

– Det er bra at det signaliseres at utdannelsesinstitusjonene tas inn i arbeidet, men det er også viktig at lokalforeningene involveres i et forslag som er av en så prinsipiell karakter for institusjonene, sier hun.

– En voldsom kraft

Ved Fakultet for arkitektur og design ved NTNU, sitter dekan Fredrik Shetelig og nikker bekreftende til NAL-presidentens resonnement om medlemskap. Dekanen har selv vært en forkjemper for tverrfaglighet og tilbyr ved sitt fakultet internasjonal master i både bærekraftig arkitektur og urbanøkologi, samt en master i fysisk planlegging. Alle tre bør kunne kvalifisere til NAL-medlemsskap dersom studentene har en bachelorgrad med arkitektur i bunn.

– Jeg er enig med Løkken i at NAL blir for svake ved å holde fast på å stå adskilt og forsvare egeninteressene sine. NAL bør derfor åpne opp for hybride utdannelser, og foreløpig for medlemmer med bachelor i arkitektur pluss en relevant master, sier Shetelig.

På sikt mener Shetelig at NAL må strekke seg enda lenger. Han mener det er på tide å operere fullt ut som en interesseorganisasjon og samle en medlemsmasse som «brenner for vakre, gode og bærekraftige omgivelser».

– Alle som kjemper for de samme rammevilkårene må stå sammen. En vakker dag må derfor landskaps- og interiørarkitektene inviteres inn. En gang i tiden var MNAL et bevis på at man var en skikkelig arkitekt, nå må vi stikke fingeren i jorden og forstå at vi har passert det tidspunktet for flere tiår siden.

– Du mener NAL må dyrke identiteten som interesseorganisasjon?

– Ja, NAL må ta den rollen med full tyngde, gi slipp på tankegodset om sin sertifiserende rolle og bli stor og tung nok til gi alt for fagets interesser. Da har man potensial til å få en voldsom kraft.

NALs Kodak-øyeblikk

For Shetelig er det derfor flere trender som peker i samme retning:

• NAL har gått fra å være en «sertifiserende» organisasjon til å bli en interesseorganisasjon.
• Andre profesjoner, også fagfolk med hybridutdannelse, tar over store deler av arkitektoppgavene.
• Andre utdanninger utvikler seg i retning av arkitektens kjernekompetanser: kompleks holistisk problemløsing, formgiver og designer av omgivelser, håndtere usikkerhet og etiske dimensjoner i omgivelsesproduksjonen.
• UNESCOs definering av nødvendige kompetanser for å nå bærekraftsmålene er mettet med typisk arkitektkompetanse. Denne skal alle nå skaffe seg uavhengig av om de er arkitekt eller ikke, ifølge Shetelig.

Han mener bransjen og NAL, dersom det ikke åpnes opp, risikerer å ende i et såkalt «Kodak-øyeblikk». Eastman Kodak Company, grunnlagt i 1888, produserte analog film og var lenge et av verdens største selskaper, men så ikke potensialet for digitale bilder og gikk konkurs i 2012. Det gamle slagordet deres, «Kodak-moment», ble derfor snudd til å bety øyeblikket man skjønner at man ikke har fulgt med tiden.

– Har man hatt stor påvirkningskraft over lang tid, risikerer en å sitte igjen i gamle dogmer. Man merker ikke at verden går videre, og plutselig klarer man ikke å justere seg til den nye virkeligheten tidsnok. Da blir man en anakronisme. Vi må forhindre at det skjer med NAL og arkitektyrket, og spørre oss selv om vi nærmer oss et mulig «Kodak-moment».

Vanskelige posisjoner

Å forandre et 110 år gammelt inntaksregime er imidlertid ikke gjort i en håndvending. Et styreseminar om temaet ble avholdt 11. februar og neste steg er en eventuell vedtektsendring som må avgjøres i representantskapet.

– Styreseminaret viste at styret har en offensiv holdning til spørsmålet, og det blir nå utarbeidet et konkret forslag til representantskapsmøtet i juni, sier Løkken.

Det viktigste nå er å få i gang diskusjonen, internt og eksternt, mener Løkken, som også er i løpende dialog med lokallagslederne om saken. Han og NAL antar at noen medlemmer kan ha motforestillinger, og ønsket å bevare den nåværende eksklusiviteten i et NAL-medlemskap.

– Det er alltid vanskelig å flytte posisjoner, og all endring kan bli sett på som en trussel – det er naturlig etter over hundre år. Men for meg er det åpenbart at en utvidelse av medlemskapsordningen ikke vil redusere verdien av et medlemskap, den vil snarere stadfeste den og styrke den.

– Hvorfor?

– Først og fremst fordi vi samler et større mangfold av kompetente mennesker i en stor samtale om arkitektur og samfunnsplanlegging – og samtidig gir en større organisasjon bedre muligheter for påvirkning og politisk gjennomslag.

Utfordrer NAL

Tilbake i Stavanger må den urbane designeren Aslaug Tveit innrømme at hun heller ikke står på døren og skraper for å få NAL-medlemskapet i hånden.

– Så lenge det fortsatt finnes krefter i foreningen som ikke tar inn over seg at tidene har forandret seg, er jeg ikke interessert. Jeg ser jo at det nå snakkes om endringer, men jeg vet at det fremdeles finnes holdninger i bransjen hvor sivilarkitekten skal være sjefen for det hele, og at vi med tverrfaglige utdannelser må sitte nederst ved bordet.

Tveit beskriver en virkelighet hvor arkitektene blir trent opp til å være selvrealiserende og fokusert på å få realisert sine tanker og ideer, noe som igjen blir en dårlig match med andre profesjoner som er mer fokusert på å få inn ulike perspektiver med høy grad av involvering fra befolkningen.

– Det finnes jo selvfølgelig haugevis av åpne og engasjerte arkitekter vi arbeider med. Det er mer de gamle holdningene som sitter i organisasjonen, jeg er ute etter, og at man som arkitekt faktisk ikke er multikunstner.

Tveit trekker konkret frem opprettelsen av Bylivsenteret hos NAL som et eksempel på hvor man ville tjent på mer mangfold.

– At det ledes av rene arkitektutdannede, er for meg rart. Byliv handler om mennesker. Det er jo kjernekompetansen til en urban designer. Da arkitektene satt og gjorde formstudier, var vi ute i felt og studerte menneskelig adferd i byrommet.