Historieløst om «Fiskerne»

God nok. Dette illustrerer med all tydelighet statens ambisjonsnivå i håndteringen av Erling Viksjøs bygg Y-blokka, som Riksantikvaren sommeren 2011 hadde klassifisert for fredning, men som nå er jevnet med jorden. Internasjonale kunst- og arkitekturinstitusjoner kunne ikke tro at det skjedde, MoMA i New York var blant de mange som appellerte for bevaring.

Påklistret A-blokkas fasade, som om det var et isolert «bilde», vil Fiskerne i tiden som kommer minne oss om Y-blokka og den mangeårige kampen for bevaring, og hvordan staten gjennomførte riving tross massiv protest fra alle hold.

I mai 2020 deltok Arkitekturs redaktør i Debatten på NRK og kom med kritiske uttalelser om arkitekter og andre som sto opp for bevaring av Y, noe han dagen derpå beklaget i Arkitektnytt. NAL, som eier Arkitektur, hadde på dette tidspunktet gått til sak mot staten, og selv om tingretten ikke hadde gitt midlertidig forføyning, var det fremdeles berammet rettssak i august 2020.

På bakgrunn av dette er Arkitekturs historieløse fremstilling nå ekstra pussig. Tok det virkelig ikke lengre tid å glemme? Istedenfor å benytte anledningen til å si litt om hvorfor det gikk så galt at dette sjeldne verket måtte fjernes fra bygget det hørte til i, løfter redaksjonen frem Statsbyggs kommunikasjonsleders meninger om verdenskunstens skjebne, helt uten motforestillinger, som om de omfavner hendelsen og beundrer Statsbygg som har klart denne teknisk utfordrende flyttingen. A-blokka skal erstatte Y-blokka, men hvorfor måtte det skje?

Det er snart tre år siden restene av Y-blokka ble plassert under Fylkesvei 1488 i Sørum kommune. I forkant hadde arvingene etter Nesjar og Viksjø, etter å ha tapt slaget om selve bygget, slått seg til tåls med uttalerett i forbindelse med plassering av verkene Fiskerne og Måken.

I KOROs kunstplan for nytt regjeringskvartal står det at «Picasso, Nesjar og Viksjøs arvinger fikk mulighet til å uttale seg om detaljutformingen av omgivelsene underveis i arbeidet», men siden plasseringene i realiteten allerede var bestemt, hadde de i praksis lite de skulle ha sagt.

Vi ledet Støtteaksjon for å bevare Y-blokka i seks år, og i forbindelse med vår bok om saken, som utkommer denne våren, forteller Espen Viksjø at han nødig vil at ettertiden skal tro at «barnebarnet har sagt at her skal det stå!» For slik var det på ingen måte.

Det nye regjeringskvartalet har en prislapp som vil gå inn i historien som eksepsjonell. Y-blokkas og Fiskernes historiefortelling rommer så mye mer, av langt større verdi.