Finner stien gjennom bygget

Klistret opp plakater 

Designeren har jobbet med visuell identitet og wayfinding for en rekke store prosjekter, som Regjeringskvartalet, Nasjonalmuseet og Sentralen, samt i pågående prosjekter som nye The Whale på Andøya og Haslum krematorium i Bærum.

På Vega scene jobbet han tett med arkitektene i Asplan Viak om identitet og hvilken informasjon som trengs hvor i bygget. 

– Her på Vega kom vi inn før bygget sto oppe og jobbet med visuell identitet. Identiteten skal fungere som kommunikasjon utad, men også viktig som en gjenkjennelsesmarkør fysisk i bygget. 

Kinoadminstrasjonen hadde i forkant av prosjektet vært mye i Berlin og var ute etter at det visuelle skulle gi en spesifikk følelse, forklarer han. 

– Det var også mye følelser knyttet til denne tomten i Oslo, i og med at dette var et okkupert område. Dette ville de få inn i identiteten og vi jobbet med en DIY-identitet som var mer plakater som ble klistret opp på betongen, enn formelle skilt på veggen. Både design og arkitektur prøver å spille videre og ikke bryte for mye med områdets historie, sier Schnitler.

– Blir bare en montasjejobb

Grepene som gjøres i design handler også om å geleide byggets gjester der de skal. Alt er gjort i samsvar med arkitekten.

– Vi kom tidlig inn i samtalen og fikk designet integrert i arkitekturen, deriblant baldakinen hvor Vega-symbolet er dratt utover og skal gi en referanse til gamle kinobygninger. 

Samarbeidet med Asplan Viak og arkitekt Odd Øverdahl beskriver han som «svært godt og viktig for å lykkes», og det er nettopp derfor Schnitler møter oss på Vega scene.

Slike tidlige samarbeid mellom arkitekt og designer må det bli flere av, mener han. 

– Å komme inn tidlig er optimalt for alle. Veldig ofte lider arkitekturen når designerne kommer for seint inn i prosessen. Når 98 prosent er løst av arkitekten, blir informasjonsdelen bare en montasjejobb som forringer arkitekturen. 

– Dette sier du ikke for å få mer jobb? 

– Nei, og dette handler heller ikke om at arkitektene glemmer skiltingen. Det handler også om TEK17-krav om ledelinjer og taktil merking, mens informasjonen faller utenfor. Da vet ikke folk helt hvem som har ansvaret også blir det løst på enklest mulig måte. Mange offentlige bygg lider under dette –noe som igjen fører til at besøkende ofte møtes av litt kaotisk informasjon. Det er utrolig irriterende. 

Mål om å redusere behovet for skilting

Vega Scene vant Oslo bys arkitekturpris 2019 og Odd Øverdahl var ansvarlig arkitekt hos Asplan Viak. Med tre kinosaler, én teatersal og ett flerbruksrom, var det spesielt viktig å lykkes med vrimlearealene i bygget – og da også sirkulasjonen av mennesker. 

– Skilting, wayfinding og grafisk profil var ett eget prosjekt på Vega. Det tror jeg var viktig. Christian (Schnitler) er også god til å sette seg inn i det bakenforliggende ånden eller visjonen til prosjektet og lar det prege det grafiske uttrykket, sier Øverdahl til Arkitektur 

– Er du enig med at wayfindingkompetansen ofte kommer for seint inn i arbeidet med mange offentlige bygg? At man da risikerer skilting som i verste fall forringer arkitekturen? 

– Det stemmer nok. Vi arkitekter har nok også en ambisjon om at wayfinding skal være unødvendig. Arkitekturen og planen skal være så tydelig at skilting blir unødvendig. Eller at man med lys, farger og taktile materialvalg også kan lede brukerne av bygget. Det er selvfølgelig bare en målsetting, og byggene er såpass komplekse og labyrintiske at skilting må til – også for dem som har spesielle behov. 

– Hva er viktig for å lykkes? 

– Tidlig involvering er selvsagt viktig, men det handler også om at personene som skal gjøre det er flinke. På Vega lykkes vi med å lage en identitet som kledde bygget veldig godt, med sitt nærmest plakataktige grep, sier Øverdahl.

Konglomeratet Haslum 

Nå jobber Øverdahl med Schnitler på Haslum krematorium, der de står overfor en helt annen skiltoppgave.

Her skal det gamle krematoriumsanlegget bygges ut og man har et konglomerat av funksjoner. 

– Der er det ekstremt viktig at skiltingen fungerer. Der er man i en følelsesmessig situasjon hvor man ikke skal måtte lete etter veien eller gå feil og inn på andres seremoni. Det blir derfor et veldig spennende prosjekt med tanke på wayfinding, sier arkitekten.

– Sett utenfra kan man kanskje tenke at dette er en kompetanse arkitektene skal sitte på selv? 

– Som alt annet har alt i byggebransjen blitt veldig komplekst, med mange spesialiserte oppgaver. Dette handler også om alle kravene som stilles og som krever kunnskap om behov fra brukere med ulike typer funksjonsnedsettelser. Da er det godt å ha folk som kan det og som samtidig har den grafiske kompetansen, sier Øverdahl. 

Kan gjøre skiltingen enklere

Å få spisskompetanse på wayfinding inn tidlig i prosjektene, kan også luke ut unødvendig skilting, forklarer Schnitler. 

– Hadde skilting vært oppe tidligere på agendaen, hadde man sluppet å sette opp mange typer skilt. For det er ikke alle ting som trenger skilt hvis planleggingen og arkitekturen legger til rette for det. Da kan resten være mer intuitivt for brukerne, uten at det går ut over oversikten.

– Men er ikke dette et oppdrag som arkitektene selv kunne tatt hånd om? 

– Jeg opplever at arkitektkontorene er opptatt av dette, og samarbeidene blir veldig gode når vi jobber sammen. Men det er ikke en rolle kontorene er satt opp til å bære internt. Problemet i dag er knyttet til hvem som eier oppgaven fra start, entreprenør, byggherre, arkitekt eller designer, og dermed hvem som sitter med ansvaret.

– Du jobbet med Nasjonalmuseet. Der var jo beryktede Klaus Schuwerk arkitekt. Hvordan var det samarbeidet? 

– Vi jobbet ikke sammen i det prosjektet. Museet vurderte at besøkstallene krevde en annen tilnærming til skilting enn den som lå i arkitektens forslag. Det er nettopp et eksempel på at to fagretninger møtes: Når det er mye informasjon som skal formidles, trengs designkompetanse som sammen med arkitekten finner integrerte løsninger.